Tekst: Ida Eliassen

Sosiale medier oversvømmes av bilder av nominasjoner og prisutdelinger, hvor kjendiser og influensere ukritisk deler hverandres prestasjoner og bidrar til en oppblåst følelse av betydning og eksklusivitet. Noen medier henger seg på, dekker arrangementene ukritisk og bidrar til å forsterke inntrykket av at disse begivenhetene har betydning. Mange av dem gir seg ut for å være prestisjetunge, men ved nærmere ettersyn er de ofte lite annet enn markedsføringsstunts – og folket lar seg villig bruke.

Det er en gammel PR-strategi: Når du vil selge noe, arrangerer du noe. Når du vil ha status, deler du ut en pris. Når du vil bygge en merkevare, sørger du for at kjente fjes dukker opp og knytter navnet sitt til saken din, produktet eller din festival. Og det fungerer – men hvor mange av dem handler egentlig om noe annet enn å skape oppmerksomhet?

Samtidig ser vi en annen ukritisk trend: kjendiser og influensere som villig poserer foran reklameboards for selskaper med tvilsomme verdier – uten å tenke kritisk over hva de promoterer. Enten det er selskaper med dårlig etikk, produkter som utnytter sårbare forbrukere eller merkevarer med en problematisk historie, stiller mange opp uten spørsmål, fordi eksponering er viktigere enn integritet.

Masse-nominasjoner for maksimal eksponering

De siste årene har man sett en ny strategi i spill: å nominere et enormt antall mennesker for å sikre seg størst mulig eksponering. Det er ofte ingen objektive kriterier eller jury for nominasjonene – dette kommer gjerne mye senere, etter at arrangøren allerede har fått sin eksponering. Det som begynner som en illusjon av prestisje, er i realiteten ren markedsføring.

Arrangøren av disse prisene er ofte helt ukjent, men det spiller ingen rolle. Når noen oppdager at de selv, en venn eller en kollega er nominert til en “stor pris”, deler de villig nyheten i sosiale medier, sprer budskapet og gir gratis reklame til en aktør de egentlig vet lite om. På den måten utnytter disse arrangørene folks naturlige ønske om anerkjennelse og tilhørighet – og vi lar oss lure.

Sunniva Tillson påpekte nylig hvordan en nettbutikk brukte alt dette til sin fordel på Kvinnedagen.

Anerkjente og etablerte priser

Fungerer det så godt fordi vi fra gammelt av assosierer priser med grundige vurderingsprosesser og høy prestisje? Er det dette som gjør at mange automatisk antar at enhver prisutdeling har en reell verdi? Abelprisen, Spellemannprisen, Brageprisen, Anders Jahres kulturpris, Fritt Ords Pris, Kongens fortjenstmedalje, Nobelprisen og Holbergprisen deles ut basert på tydelige kriterier og en grundig vurderingsprosess. De hedrer personer som har gjort en betydelig innsats for samfunnet, vitenskapen eller kulturen. Slike priser er ikke laget for å generere klikk og reklameeksponering, men for å anerkjenne reelle prestasjoner. Det er slike utmerkelser vi burde vektlegge – ikke de som primært tjener som markedsføringsverktøy.

Publikum lar seg bruke

Problemet er ikke bare de som arrangerer disse eventene – det er også oss, publikum. Vi klikker, liker og deler bildene fra disse kveldene, og gir dermed legitimitet til arrangementer som egentlig ikke har noen verdi utover promotering.

Vi har makt til å forme fremtiden

Men det finnes håp. Vi har makt til å påvirke hvilke stemmer som blir løftet fram. Vi kan velge hvem vi gir vår oppmerksomhet til. Ved å støtte de kreftene som faktisk bidrar til å flytte verden fremover, kan vi bidra til en positiv utvikling. Når vi velger å heie på mennesker og initiativer som skaper endring, styrker vi dem som jobber for en bedre fremtid.

Forbrukere har makt. Publikum har makt. Vi kan kreve at de vi gir vår oppmerksomhet til, står for noe mer enn bare overfladisk markedsføring. Ved å være bevisste på hva vi deler, hvem vi støtter og hvilke arrangementer vi engasjerer oss i, kan vi sørge for at oppmerksomhet ikke blir en valuta for de som kun er ute etter egen vinning – men et verktøy for reell forandring.

Alt blir så mye bedre hvis vi bruker våre ressurser på å støtte de som bringer samfunnet videre, de som utfordrer maktmisbruk, de som skaper nye løsninger og de som jobber for en mer rettferdig verden. Vi har alle en rolle å spille, og det begynner med å stille spørsmålet: Hvem fortjener min tid?